Utstilling og hverdagen

På søndag var vi på utstilling igjen med Sushi. Vi hadde ikke så høye forhåpninger om at Sushi skulle oppføre seg bra i ringen for i forrige uke fikk hun ikke annet enn korte turer da svineinfluensaen meldte sin ankomst hos oss. Og vi hadde rett. Hun oppførte seg ikke i det hele tatt. Hopp og sprett nesten hele tiden. Kritikken var bra og dommeren sa hun var lovende, men det er jo ikke lett å bedømme en hund som ikke vil løpe ordentlig.....
Vi hadde også med oss Lea for å stille henne for Ingrid. Det var jo ikke noe problem, for hun er jo så rolig og fin og vet hva hun skal:-) Lea ble tredje beste tispe bak to champion tisper. Dermed fikk Lea CERT, så nå mangler hun bare storcertet for å bli norsk utstillingschampion (om jeg ikke tar helt feil).
Pappa Ramsea var også på plass, så Sushi fikk hilse på ham igjen. Det var moro. Hun syntes han var litt masete i begynnelsen, så da prøvde hun så godt hun kunne å gi ham beskjed. Dette gjorde hun med noen skarpe bjeff. Vet ikke helt om han skjønte det, men etterhvert syntes Sushi han var helt ok:-) Ramse ble nr. 5 av hannene, men det var ikke vi helt enige i. Vet ikke helt hva dommeren så etter, og det er vel det som er så sykt/forvirrende/spennende (eller hvordan man ser det) med utstilling. 2 dommere kan ha vidt forskjellige meninger om hvordan en bra hund innenfor de forskjellige rasene skal se ut.

Ellers så er Sushi veldig morsom om dagen. Hun har hatt et lite tilbakefall når det gjelder oppførsel, men det er jo rette alderen...... Vi kjører på videre vel vitende om at hun plutselig en dag har skjønt de grensene vi gir henne. Vi jobber veldig med å få henne til å skjønne at sofaen er vår og at hun skal ligge på puta. Noen ganger går det bra mens andre ganger så er det opp og ned av sofaen og tilbake på pute sikkert 20 ganger i løpet av et par minutter før hun skjønner (vil skjønne) at det er puta som skal brukes.
Hun har også hatt et lite tilbakefall når det gjelder å bite i båndet på tur, men gir seg greit der. Hun vet jo innerst inne at hun ikke skal gjøre det.
Når jeg kommer hjem fra jobb er hun ellevill. Hun kan ikke vente med å komme ut av buret (men hun må pent vente til jeg er ferdig med mine rutiner). Når hun får komme ut må hun ha en leke, sko eller lignende i munnen når hun hilser. Når det er på plass har vi en lengre samtale. Hun prater noe voldsomt i mange minutter mens jeg klapper, koser og prater til henne.

Det er lenge siden vi har veid henne, men jeg kan tenke meg at hun veier rundt 15 kg. Høyden har vi målt, men er ikke sikker på om vi har målt riktig. Kom i hvertfall fram til at hun er ca 47 cm nå.

Den 6. desember er det utstilling i Andebu. Gleder oss til det og håper at hun klarer å oppføre seg bedre. Skal legge oss i hardtrening på utstillingsbiten slik at den kanskje er helt på plass den dagen. Uansett hvordan det går så er hun jo verdens vakreste;-)